Det har vært en tøff tid. Klisjeen om at alt kommer på en gang slo til for fullt. Ukene har flydd avgårde og ting har hopet seg opp både i gjøremål og i hodet. Alt for mye å gjøre og enda mer å tenke på.
Jeg, som er en enten/eller person, altså enten tråkker til for fullt eller lar helt være å engasjere meg, har fått tøyd strikken godt over smertegrensen. Heldigvis røk den ikke.
Midt oppe i alt dette dumpet det ned en polstret konvolutt i postkassen. Ingen avsender? Ikke ventet jeg på noen sending heller. Perlepakkene var både sendt og mottatt….
Inni konvolutten lå et hyggelig kort med gode ord og en nydelig kongeblå silkepose med hemmeligheter. Jeg ble helt satt ut. Selv om gaven var anonym visste jeg med en gang hvem den kom fra. I en liten sidekommentar noen uker før hadde jeg nevnt at "hemmeligheten" var vakker og at forelskelsen var øyeblikkelig.
Nå lå den helt plutselig i hånden min….på en av de tøffeste dagene jeg har hatt på lang, lang tid. Overraskelsen var total. Tårene trillet.
Du, min venn, som jeg aldri har truffet men alikevel føler at jeg kjenner, ga meg mye mer enn bare hemmeligheter. Du gav meg også oppmuntring akkurat når jeg trengte det som mest.
Jeg er rørt, takknemlig, overrasket og alldeles KJEMPEGLAD.
Jeg lover å ta godt vare på dem.
Tusen tusen takk, min venn:-)
